Virre-Virre-Vapp

POPstjærna. Virre – virre – vapp! eller Klar–ferdig–snart!

Virre–virre–vapp! Den følelsen når hodet stuper inn i bobla. Der eksploderer det til tider, men ryddig syrom fikk virkelig satt fart på arbeidslysten, og nå – nå er det siste innspurt med POPstjærna. Mitt fjerde mønster. Ganske sprøtt, egentlig. Og godt å kjenne at det nærmer seg. At jeg er i den delen av arbeidet der jeg er gira nok på å få det ferdig, og lei nok til at jeg finner gode valg og slutter å virre.

Virre–virre–vapp. Det tror jeg er mitt største spøkelse. Ikke fordi jeg ikke vet hva jeg vil, men fordi jeg vil så gjerne favne alle. At alle skal få fremgangsmåter som passer dem best. Ut fra hva de kan. Ut fra hva de liker. Ut fra hva de har tilgjengelig. Samtidig som vi blir bedre og bedre for hver veske.

Virre–virre–vapp. Ikke sånn hodeløs-høne-virrete. Bare sprekkferdig utålmodig etter å bli ferdig, men NÅ er metodene landet. Jeg vet hvem mønsteret er for, og hvorfor det måtte bli akkurat sånn. Fantastisk å kjenne flyten. Flere og flere sider kommer på plass. Litt mer avklaring bak symaskinen. Klar for å fortsette – og så tenkte jeg at det var like greit å få ferdig mønsterdelene som ALLE skal bruke. Det er jo fort gjort!

Virre–virre–vapp i 5 dager! Hjelpes meg så mange timer inni Adobe Illustrator (nei, jeg er ikke sponset – det er det jeg bruker). Jeg kan å sy. Jeg kan å instruere i mønstre. Det står ikke på selvtillit … helt til jeg skal inn og hilse på det digitale spøkelset. Her forsvinner all selvtillit. Mest fordi jeg vet at om det dukker opp noe som jeg ikke kan (og det gjør det alltid), så har jeg ingen andre valg enn å finne ut av dette. Hvordan kan jeg lære meg dette, og hvor raskt kan jeg lære det?

Virre–virre–vapp blir altså en venn som fremtvinger fortsettelse. Fortsettelse til å fullføre. POPstjærna kommer seg sakte, men sikkert frem i rampelyset. VVV står i kulissene med alle tanker, vurderinger, løsninger man kunne valgt – men som jeg bevisst har latt ligge. Ikke fordi de er feil, men fordi målet er at mønsterinstruksjonene skal være konkrete og holde seg til denne veska. Denne POPstjærna. Det kan ikke romme alt. Bare nesten.

Virre–virre–vapp kommer virkelig og banker på døra og spør: Er det verdt det? Trenger du å lage mønster? Kan du ikke bare sy? Ingen av disse har jeg noen gode svar på, så derfor stilner jeg virre–virre–vapp med å fortsette sånn at det blir ferdig. Man må jo ingenting!