Det var en gang ei dame som hadde en drøm om å starte nettbutikk og slukte alle kurs om hvordan man gjør det for å komme igang...
Ja , jeg kunne startet mitt aller første blogg-innlegg sånn, men det ville ikke vært helt sant. Sannheten er at jeg ALDRI har hatt en drøm om å starte nettbutikk, men jeg har tatt utrolig mange kurs. Alle slags former av kurs... Så stoppet det der...lenge...og det var tusen grunner til det. Kanskje...
Uansett, nå sitter jeg her. Sitter her som blodfersk nettbutikk-eier uten å helt skjønne hvordan det gikk til. birtePOP. Det rare lille ordet. Bare jeg vet hva betyr. Veldig rart. Det rareste av alt er at det føles riktig. Med en skjult agenda og et ønske. Et ønske som oppsto av et behov. Mitt eget behov om å spre glede. Sånn helt på ordentlig. Fordi det gjør en forskjell og det vil jeg gjøre. Det kan jo høres ut som en klisje? Og veldig lenge har det vært viktig for meg å styre unna klisjeer, helt til en av mine beste venner sa: "Det rare med klisjeer er at vi bruker dem. Fordi de virker!"
Jeg har holdt på med skapende arbeid i hele mitt liv. Et liv fylt med musikk, dans, maling, strikking, søm og litt skriblerier. Skriblerier som sorterer hodet mitt og bekrefter mine lidenskaper. Lidenskap for ordets kraft...
Alle har en lidenskap. Den type lidenskap som gjør at det gløder. Gløder helt inn i sjela di. For da kommer sjela i vater...og det er bra. Bedre kan det ikke bli. Hvis det ble sånn på ekte. Ekte glede som vi ikke klarer å gjemme. Gjemme bort hvis det ikke passer. Passer inn i "normen". Den forbanna "normen"...
Vi må tilbake. Tilbake ett år i tid. Kvalitetstid i studioet mitt som jeg liker å kalle det. Studioet høres riktig ut. Riktig og fint. Fine ord tiltrekker meg. Jeg kan sitte lenge med sitater og ord. Ord jeg snapper opp uten å legge merke til det. De ligger der å marineres. Marineres til det popper opp i en annen variant. En variant som jeg må ta stilling til og mene noe om. Kanskje...
Så satt jeg her å sydde...vesker denne gangen. Vesker i alle varianter. Mange varianter av samme type, men ingen ble like. De skulle ikke bli like. Ingen av oss er like. Særlig ikke på innsiden. På innsiden ligger magien. De små magiske gullkornene. Gullkorn som sprer glede. Jeg ble glad bare av å tenke på det.
Det ble sydd lapper inni hver eneste veske. Små vevde lapper med amerikanske ordspill. Lapper som fikk meg til å smile og tenke. En tanke på om det var mulig å finne dette med norsk tekst? Hvorfor finner jeg ikke det...? Fordi den oppgaven var tenkt til meg. Små birtepopKORN. På min måte. Til glede for andre.
